torsdag 9. desember 2010

Bangkok report

http://www.scandasia.com/viewNews.php?coun_code=th&news_id=7932

Norway’s Kings of Noise Bombed Bangkok
09 December 2010 | news Andrew J. West | photos Andrew J. West

With the thunderous noise of Thor’s chariot rumbling through the falling sky, the kings of Norwegian noise Lasse Marhaug and John Hegre – collectively known as Jazkamer – have announced their riotous arrival in Bangkok as part of a mini-tour of Southeast Asia that also includes Kuala Lumpur and Singapore.
Performing their ‘SO::ON – Machines’ show at avant-garde Nospace Gallery located in the entertainment hub of Royal City Avenue (RCA), the duo played in Bangkok for one night only on December 3, deafening local noiseophiles with their in your ear mix of experimentalism and manic pandemonium.
Nospace Gallery, which is surrounded by clubs playing the greatest hits and latest commercial releases for the offspring of Thailand’s hi-so’s or hi-so wannbes, seemed an improbable but somehow appropriate place to drop their anarchic bombshell in Bangkok.
The performance began timidly enough. Lasse Marhaug, with his head hung low, began fiddling with his desk of little boxes. John Hegre, standing with his guitar, began cutting the strings with a knifelike piece of metal. Had the performance begun, or was this a sound check?
The noise, already booming, intensified further. Most of the audience began to cover their ears with hands that remained affixed like those of the Wise Monkey who hears no evil. But there was to be no such salvation as the inexorable resonations began passing through the body in tumultuous waves.
After half an hour – or was it longer? Time, overwhelmed by sound, lost all meaning – of increasing animated twitches and writhes, John Hegre began bashing his guitar on the ground. What was happening?
He began smashing it harder and harder until he broke its neck then, in spasmodic bouts of a crazed delirium, he gradually pulverised it, each of its death throes amplified by microphones implanted inside the wooden instrument. The performance only ended when the last of the microphones had been destroyed.
The crowd went wild.
“We had a foot massage before performing. I wish we could get that in Norway before we performed,” said Lasse, smiling coolly after the show.
“We’re only in Bangkok for two days, so we’ve been making the most of it, eating and visiting Chinatown to buy Chinese tea,” comments John, streaming with sweat.
“We’re Chinese Tea connoisseurs, it’s a passion, like other people love wine,” adds Lasse, still smiling. “Our favourite is oolong.”
In 2010 Jazkamer released a CD album every month, a phenomenal effort by any measure, nearly doubling the number of its releases to 25 albums (available from www.discogs.com/artist/Jazkamer).
“The idea is to keep things exciting all the way, so in keeping with our eclectic tradition of making very different sounding records, each monthly album will cover the wide (non-) musical range Jazkamer has become known for since we started in 1998,” said Lasse.
“We are currently touring our ‘Failed State of Mind’ album, which was released on Pica Disk in October. The material we play in these gigs is from that album, although we improvise a lot around the themes,” he said.
“We’re visiting Thailand to perform at Nospace, which is run by our friend Koichi Shimizu. Before that was one night in KL and a week in Singapore playing at the Norwegian Seaman’s Church, and one show at Lasalle College of the Arts. The students like our boxes of weird stuff as they wonder what we are doing. It’s good they can see it for themselves because we don’t know what we are doing either. It’s kinda confusing.”

tirsdag 7. desember 2010

onsdag 18. august 2010

thefineartofdestroyingeverything.com

“Lament For Klaus Kinski” – Jazkamer

I had written this long introduction about the particular heaviness of Jazkamer’s music and its seriousness vis a vis bands like SunnO))), but it seemed like bullshit in retrospect. Listening to Jazkamer is akin to pouring concrete mix around the folds of your brain and letting it dry—there is a deep, expanding density to their music that also might hurt. Audible harshness transformed into physical discomfort and riff epiphany. Jaz starts from kind of a Black Sabbath premise, strips out the vocals and drums and cranks the guitar to the front of the mix. I’m not sure what type of amplification they use, but I would definitely use it if I wanted to harm myself or someone else. Norway must have a deep, mystic vein that musicians tap to channel these dark impulses. Joseph Conrad had it totally wrong in the Congo, he should have been in Oslo. The horror—for real and shit.

The song below, “Lament for Klaus Kinski,” is essentially a single guitar riff beaten to death during the course of two minutes and eleven seconds. The notes from “Klaus” freeze time when they contact the atmosphere in your personal space—cannibalizing your consciousness with the illusion that there is nothing else in the world except for your being and the being of an incredibly loud fucking electrified phrase emanating from a speaker. To say that Jazkamer transfixes by force would be an understatement. “Klaus” appears on Chestnut Thornback Tar, the May installment of the band’s year-long experiment of monthly releases. The Jaz of Chestnut is an expanded line-up, adding N.A. Dronen and Jean-Philippe Gross to the Marhaug – Hegre terror duo. The lone grind of “Klaus” is a simple idea done well. Although that sounds like something Anthony Bourdain would say, it’s true whether we’re talking dripping calf’s marrow or crippling overdrive. At one point we hear several chains are being raked along various pots and pans. This is apt, as it would seem that Jaz actually dine on metal chains before destroying shit music-wise. But fuck the food metaphors, let’s EAT.

Lasse Marhaug answers some of my questions.

Did you make this song while you were pushing an enormous ship over a mountain? If not, where did you make it?

It was recorded indoors in the city of Bergen, Norway. But it felt like dragging a ship over a mountain. We slaved over that song for several weeks, trying hard to make it work, but failing over and over again. It drained us and we almost collapsed in the process, but finally after long nights of blood, sweat and tears we managed to pull through and the magic of good music revealed itself. For Jazkamer that track was something of a personal victory. We cried tears of joy.

The repetition on “Lament” and other songs on Chestnut is almost devotional—is there a sacred element to Jazkamer’s music?

Nothing is sacred in our music. Quite the opposite. If we repeat ourselves it’s because we keep forgetting where we’ve been.

Why did you decide to release an album each month?

Because releasing an album every week is too much work.

Does each month have a particular tonal quality? What was the inspiration behind the May installment?

Each monthly album has its own sonic colour palette. The May album was inspired by long cold nights of Norwegian winter. We wanted to make an album of warm music that would feel like spring.

Why does Kinski deserve a lament?

Klaus Kinski died for our sins. A lament seems to be in order.

Kråkebollen og sjøhesten

søndag 1. august 2010

Brainwashed review of "Chestnut Thornback Tar"

As most know, Jazkamer has set out to release an album a month for the duration of 2010, which, as of this writing, has successfully made it to its midpoint. This album, which is actually May’s installment, doesn’t have any specific unifying theme, such as the acoustic approach of Self-Portrait or the metal stylings of We Want Epic Drama. Instead, it is a "regular" Jazkamer record that stands with any in their discography, mixing harsh noise, drone, and rock in the way that only Lasse Marhaug and John Hegre can.

Assisted by Jazkamer associates Nils Are Drønen and Jean-Philippe Gross, there isn't any specific concept going on, but that is irrelevant. The album begins and ends with two massive tracks, with a slew of short little sketches in between. Opener "Sentimental Journey" sounds like anything but, with its slow, menacing synth pulse that occasionally surges in volume, pushing it into harsher territory, but never getting there. It's a slow build that never gets too harsh but evolves from dronescapes to metal into noise.

"Lament for Klaus Kinski" leads in with what sounds like a looped grinding bass guitar, which becomes the skeleton that the track builds upon. Throwing together junk metal percussion and various processed and filtered sounds, it definitely has a feel similar to Marhaug's solo noise works, but the slightly sparser mix and rhythmic backbone keep it in pure Jazkamer territory. "Life as a Secret Agent is Over" also goes for the harsh stuff, putting painful high end noises and buzzing oscillators atop erratic rhythms, the whole track structurally going for a more cut-and-paste collage style. Between that and the analog textures, it totally feels like the mid '90s noise scene, which is a very good thing.

"Burp Boogie, Burp Boogie" is as absurd as it sounds: less than a minute of looped vocalisms with stringed instrument noodling that makes for a bit of levity at the album's midpoint. Follower "In The Days of the Burning Guitar" throws together percussion blasts and white noise waves in a way that resembles a drumkit being pushed down a steep hillside, with a still-functioning analog synth not far behind. The occasional rhythmic drive of "It is the Nobel Prize I want, It's worth $400,000" isn't far removed from the European school of power electronics, but with the unnecessary provocative imagery and vocals stripped away.

Leading up to the album's close, "We Need a Painting, Not a Frame" utilizes more of the erratic, crashing percussion with squelchy static and feedback to create an exhausting pastiche of pummeling sound. The lengthy closer, "Yellow Mountain Fur Peak," goes a dramatically different direction than the other long piece went when it comes to composition. While the opener was all about tense, cautious restraint, this is pure maximalism at its finest: a hollow ambience enshrouds sharp, clipping static and distant cymbals as painfully high frequency oscillators and heavily effected percussion thuds away. The outbursts of static with the stop and start drum freakouts gives the 13-plus minute duration a prog-rock vibe somehow, with the complexity and inherent drama in the track.

While the "new album a month" concept isn't new (Merzbow and Aube did it, but as prolific as they are in general, it's a different story), Jazkamer is using the method to not only try out new things, but also to continue to refine their own sound that clashes noise and drone sounds with a heavy metal sensibility. Luckily, it's not a gimmick, just a good way to spread their work out more.

Creaig Dunton, Brainwashed.com

Tape book

torsdag 11. mars 2010

Jazkamer / Sissy Spacek 7"



Jazkamer: John Hegre, Lasse Marhaug, Iver Sandøy
Sissy Spacek: Charlie Mumma, Corydon Ronnau, John Wiese

37 tracks of noisecore. Lucier Records, Australia

torsdag 28. januar 2010

Intervju Dagsavisen

Tegn abonnement nå: I 2010 skal støyrock-bandet Jazkamer gi ut en CD i måneden. Dermed blir de det bandet i norsk rock som har gitt ut flest plater.

BERNT ERIK PEDERSEN 15. desember 2009, oppdatert 14. desember 2009 18:56

– Dette er enten redningen for platebransjen, eller siste spiker i kista, sier Lasse Marhaug. Den norske støyartisten er kjent både som soloartist og som del av en rekke grupper og konstellasjoner, og opptrer verden over. Med Jazkamer har han i år spilt i både Mexico, Polen og Frankrike. Jazkamer har også bidratt til filmmusikken på den kinoaktuelle meksikanske «Los Bastardos».

Siden 1998 har Marhaug og Lasse Hegre utgjort kjernen i gruppa Jazkamer, som har gitt ut en rekke cd-er med skiftende besetning i ulike sjangre. Blant annet «Metal Music Machine» (2004), her i avisen beskrevet som «noe av det tyngste som noen gang er festet til en platerille». Nå starter de et storslått plateprosjekt der de gir ut en CD hver måned gjennom 2010, der fans kan tegne abonnement på hele serien.

– Hvis cd-en er et døende format, skal vi iallfall gi den et verdig avskjed. Det blir 12 ordentlige CD-utgivelser, alle blir nyinnspilte studioalbum, det er ikke snakk om å bare gi ut en haug med gamle liveopptak, lover Marhaug.

20 plater til sammen
Fra før har bandet som sagt en lang og brokete diskografi bak seg, med livealbum, remikser, EP-er og annet, med åtte titler man kan regne som «ordinære» studioalbum. Når Jazkamer fullfører de 12 albumene i 2010, er de dermed oppe i 20 studioalbum – langt mer enn noen andre norske rockband. Hvis vi ikke tar med Ole Ivars og Gluntan i denne sammenhengen. Nærmest kommer Motorpsycho, som gir ut sitt 14. studioalbum over nyttår.

– Det ante vi ikke! Hvis vi nå blir det bandet i Norge som har gitt ut flest album, er det enda en god motivasjon for å fullføre prosjektet, sier Lasse Marhaug.

Plateserien vil touche innom flere sjangrene som Jazkamer har vært innom: Fra elektronisk støy til rock og ekstrem metal. På januaralbumet, «Solitary Nail», har Hegre og Marhaug med seg den franske artisten Jean Philippe Gross.

– Jazkamer er blitt et slags kollektiv av forskjellige artister. Serien vil inneholde både duo, trio og kvartettplater, og vi skal spille inn med metalstorbandet som lagde «Metal Music Machine» igjen, for første gang siden 2006, sier Marhaug.

CD-ene utgis på selskapet Pica og hver utgivelse vil ha cover illustrert av anerkjente kunstnere og designere som Savage Pencil, Justin Bartlett og Yatoshi Yoshida.

Tester publikum
Bandets forrige album «Art Breaker» kom i 2008, klokket inn på 17 minutter og inneholdt 58 låter.

– De siste årene har vi mest vært et live-band, og ikke lagd så mange plater. Men det passer oss bra å være i mye aktivitet. Vi lager bedre musikk ved å lage 12 album på ett år enn å lage bare ett album, mener Marhaug.

Utgivelsesrekka er mer enn bare et stunt, men sier også noe om tilstanden i platebransjen ved inngangen til et nytt tiår, mener Marhaug.

– Når det går to-tre år mellom hver gang en artist gir ut nytt album, er det ikke nødvendigvis artisten som styrer dette. Det er distributører og butikker som synes det er lettere å selge plater når de kommer annethvert år enn hele tida. Men mange artister har en kreativ åre som gjør at de lager masse musikk, mer enn det en plate i året kan romme. På 60- og 70-tallet ga store artister gjerne ut to-tre plater på ett år – for eksempel Rolling Stones, Beatles og Miles Davis, ramser Marhaug opp.

– Når publikum digger et band, syns de det er fett å få to-tre nye plater i året. Men 12 på ett år er å teste publikum, innrømmer Marhaug.

– Det blir interessant å se hvor mange som henger seg på.

Abonnement på hele serien koster 150 dollar, eller i underkant av en tusenlapp. De 12 platene blir også sendt ut individuelt til gjenværende platebutikker.

Intervju Natt og Dag

Støymannsgalskap

Hvordan gir man cd-platen en verdig død? Ved å gi ut tolv støyplater på tolv måneder, mener Jazkamer.
TEKST EIRIK KYDLAND

Akkurat den dagen vi skal prate med støykomponist og Jazkamer-talsmann Lasse Marhaug, går sjefen for Norges største plateselskap ut og spår at ”Cd-en er død innen fem år”. Gjesp, tenker du kanskje. Har vi ikke blitt ganske vant til å lese slike uttalelser etter hvert? Særlig blant musikkjournalister har det blitt en vanlig kommentarøvelse å skrive noen kløktige ord om plastdiskens fremtid, ispedd litt nostalgi og en god dæsj fremtidsangst. Likevel er det ganske oppsiktsvekkende når uttalelsen kommer fra en av de mektigste mennene i norsk platebransje, og dessuten spesielt morsomt at den kommer akkurat idet vi ringer Lasse Marhaug for å snakke om de tolv (!) albumene han planlegger å gi ut med gruppa Jazkamer i løpet av året. Det kaster liksom et ekstra absurd skjær over Jazkamers i utgangspunktet ganske vanvittige nyttårsforsett for 2010. For skal vi tro det folk sier, er det vel ingen som kjøper cd-er lenger. Og i alle fall ikke tolv cd-er i løpet av et år? Hva har egentlig gått av Marhaug og makker John Hegre?

– Vi hadde rett og slett så mange ideer at dette var den eneste måten å få realisert alle sammen på. Det var ikke mulig å vente i tolv år med å få dette ut av kroppen. I tillegg var vi inspirert av at andre artister tidligere har gjort tilsvarende serier – for eksempel de nederlandske pønkerne i The Ex, den japanske støyartisten Hair Stylistics og Oslo-popbandet Astroburger. Disse artistene har gjort noe av sitt aller beste arbeid i løpet av slike vanvittig kreative raptuser, forklarer Lasse Marhaug.

Men jeg trodde ingen kjøpte cd-er lenger?

– At Universal-sjefen har brukt ti år på å finne ut at det går an å selge plater via nettet – at alt man faktisk trenger er en bredbåndskabel – er bare nok et bevis på at det beste er om artister gir ut platene sine selv. Så kan man bare kuttet ut hele mellomleddet med plateindustrien. Om man har gjort seg avhengig av gamle kanaler som ikke fungerer, så må man finne nye. Så enkelt er det. På vår side av gjerdet går det uansett bedre enn noen gang. Vi selger cd-er, kassetter og vinyl som aldri før. Og når opplaget er utsolgt, hjelper fansen oss med å distribuere musikken gratis via nettet. Det er ikke noe problem, for oss er det viktigste at folk faktisk hører på musikken vår. Men om cd-en virkelig kommer til å dø ut, så er i hvert fall Jazkamer med på å gi den en verdig død.

Når året er omme vil Jazkamer totalt sett være oppe i 20 albumutgivelser. Gratulerer! Er årets tolv plater en anledning til å være enda friere enn det dere vanligvis er, rent musikalsk?

– Vi har jo alltid vært temmelig fri, og vi er jo nettopp blitt kjent for at en Jazkamer-plate som oftest er forskjellig fra den forrige. Men det blir likevel mer konsentrert når det kommer et nytt album hver måned. Nå tikker det inn meldinger fra folk i USA, Australia, Asia og hele Europa, som vil tegne abonnement på albumserien. Og de som følger serien vil ha muligheten til å vurdere hver plate opp mot den forrige, som jo bare kom ut noen uker tidligere, og vi føler derfor et ganske sterkt ansvar overfor de som har abonnert. Da jeg satt og postet januarplata, tenkte jeg at om ikke abonnentene likte januarplata, så må vi i alle fall sørge for at de vil like februarplata. Vi vil jo ikke skuffe dem. Faen, hvordan skal dette Jazkamer-året bli, liksom? ”Nok en plate fra det fæle støybandet!?” Haha!

Men med tolv plater på ett år har dere jo muligheten til å skeie fullstendig ut med et dubsteb-eksperiment eller en rockeopera?

– Vi står fortsatt for vår gode smak. Jeg tror ikke en gang jeg vet hva dubstep er? Men i løpet av året kan vi love en plate med metallstorbandet fra Metal Music Machine, en grindcore-plate, en mer gitarbasert dronegreie og faktisk også en akustisk plate.

Åh, en akustisk plate? Bare med deg og John Hegre, da?

– Ehm, jeg vet faktisk ikke om John var med å spille på den plata en gang. Hehe. Jazkamer har blitt et stort monster nå. John og jeg er kjernen, men det er jo en rekke andre personer involvert. Jean-Philippe Gross mikset for eksempel januarplata vår.

Er alle platene ferdig innspilt, eller har dette også et slags innslag av reality? At vi kan følge Jazkamers humørkurve gjennom året: Forelska i mai, lat i juli, tungsindig i november?

– Du kan godt kalle dette for støyens svar på Big Brother, bortsett fra at det ikke er mulig å stemme oss ut. Jeg har ikke peiling på hvordan mai-plata blir. Det er ikke slik at vi har spilt inn tolv album som skal porsjoneres utover året, vi spiller de inn fortløpende og jobber kontinuerlig med utgivelsene. Det må ikke være kalkulert og planlagt, da blir det kjedelig.

Hvordan er det å jobbe på den måten?

– Det skjerper alle kreative løker. Ved å sette i gang dette prosjektet stimulerer vi kreativiteten ytterligere. Jazkamer har først og fremst vært et live-prosjekt de siste tre-fire årene, men nå hadde vi lyst til å lage album igjen, og da er det bra å få i gang produksjonen skikkelig. Det er klart vi kjenner et visst tidspress, men man kan jo ikke bare ligge på sofaen og vente på at inspirasjonen skal komme?

Det voldsomme volumet og stormannsgalskapen i dette prosjektet har noe til felles med Karl Ove Knausgårds massive Min Kamp-serie? Er dere inspirert av Knaus?

– På ingen måte, men vi har vel til felles med det prosjektet at vi våger å tenke stort. Vi er mektig lei den norske beskjedenheten. Alt skal liksom være smått og forsiktig. Alle romaner er på 120 sider, med liten skrift. Nei, man må tørre å tenke stort! Vi har lyst til å lage en bauta – en støybauta. At vi er fullstendig stormannsgale, er vi veldig klar over. Men vi synes det er bedre med for mye enn for lite. En annen ting vi er lei av, er den norske melankolien. Den sprer om seg som en pest – innenfor popmusikken, litteraturen og overalt.

Så det blir lite emo på de tolv platene?

– Det blir ingen følelser. Hehe. Jeg kan herved garantere et fullstendig følelsesfritt Jazkamer-år!

Jazkamers 12-platerserie gis ut på Marhaugs eget selskap Pica Disk. Gjennom hele 2010 er det mulig å tegne abonnement på albumserien, så lenge det er plater igjen. Platene selges også hver for seg. Du kan lese anmeldelse av årets to første Jazkamer-plater et annet sted i avisa.

fredag 22. januar 2010

Jazkamer: Solitary Nail CD [January 2010 series]

The January CD in the Jazkamer series is out now. Here's a taste: